Triste greier.

For tredje gang i år måtte jeg ta turen til veterinæren med en av de små vennene våre. I dag var det degusen Pippi som var så syk at det var på tide å la henne dø.

For de som ikke har dyr, eller har dyr av den noe større varianten kan det kanskje virke litt rart at man kan få et forhold til en liten pelsball og være lei seg når den ikke kan leve mer. For meg og arvingen var Pippi så absolutt en personlighet. Hun ble født hos oss, så vi har kjent henne fra hun var på størrelse med halve tommelen min og til hun takka for seg etter over fire år. Et nysgjerrig og fryktløst matvrak med meget bestemte meninger om hva hun ville og ikke ville, og som bare hadde tid til å sitte stille når hun knaska på en godbit. Til og med de siste par dagene da hun var så syk og slapp at hun ikke orka å spise mat klarte hun fint å formidle at hun ikke ville være i buret med romkameraten sin, hun ville ligge i hendene våre og være varm og trygg.

Nå har vi bare mamman hennes igjen, og hun er tydelig trist og ensom så nå må vi prøve å finne ei ny degusjente som kan være vennen hennes.

Som en kontrast til det lille livet vi prøvde å berge har vi en drøss med okkupanter vi helst vil bli kvitt, denne ufyselige saken har nemlig vokst fram i uteboden vår:

Så nå må vi finne ut hvordan vi skal bli kvitt bolet. Det henger på en bjelke i et rom med full åpning under taket, så det er ikke bare å fylle rommet med insektgift eller røyk – det vil luftes ut like fort som det sprøytes inn. Å la dem bo der er heller ikke aktuelt, boden står like ved stuedøra vår.

Squashplantene fra i vår har hatt en variert utvikling. Tre av dem gikk til grunne, en har blomster men er ikke imponerende stor, mens den siste ser ut som om den går på planteverdenens anabole steroider. Den blir bare større og større, og nå vokser det ikke mindre enn tre squash samtidig. Sikkert ikke imponerende for hagevteraner, men for noen som fremdeles venter på at stemorsblomstfrøene som ble sådd i mars skal spire er det overveldende. Noe sier meg forresten at jeg skal gi opp å håpe på stemorspirene???

Det er stadig noe nytt å undre seg på i hagen, nå for tiden forundrer det meg at en og samme rosebusk kan ha blomster som er så forskjellige i farge som dette:

7 svar til Triste greier.

  1. Josefine (HB) sier:

    Det er alltid vondt når kjæledyr blir syke og dør… *Klem*

  2. lise sier:

    Uff, det gikk sånn ja…

    Kul rosebusk!

  3. kicki sier:

    Huff og huff så trist. *Klem*

  4. irenetur sier:

    Uff da, ikke bra! klem fra meg

  5. Hannesol sier:

    Huff så leit med degusen *klem* vet akkurat hvor leit sånt er! – Tips til vepsebolet: Spray masse Permetrin inni hullet. Det følger med et langt ‘sugerør’ men sørg for å ha på hansker, langermet jakke og briller, ev lue.

  6. tutten sier:

    Det var trist.Håper dere blir kvitt vepsebolet snart.Det erikke noe å ha rett utenfor stuedøren.Nydelige roser.Artig med flere farger på samme rosebusk.Ha en strålende helg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: