Høsten kom brått

Og da er det på tide å hente bloggen ut av respiratoren.

Sommeren har inneholdt mye av det en sommer skal, selv om det helst skulle vært litt mer sol og flere varmegrader.  Naboens sauer stakk innom og var riktig så hjelpsomme. Bringebærbuskene mine ble så grundig beskjært at det første og eneste bæret snart er klart for innhøsting.

Hekkbeskjæringa resulterte i en brukbar haug med småved, så nå er vi klar for litt peiskos når høstmørket setter inn for fullt.

Vi erklærte krig mot thujaen, og etter hard kamp ble vi kvitt nærmere 20 meter totalt. Et stort bed åpenbarte seg under alt buskaset, så her skal det bli busker og blomster etterhvert.

Før:

Etter:

Vakre blomster har blomstra, men krukkehagen min har vært heller stusslig i år. Den ligner ikke mye på de hagene man ser i interiørblader… Denne squashen ble årets eneste så langt. Urtene har vært greiere, og det har degusene nytt godt av.

Jordbærsesongen bød på mange gode desserter og det største jordbæret jeg har sett (ikke hjemmedyrka altså).

Madnesspremien ankom og ble straks omsatt i noe av det fineste garnet jeg har befølt.

Pinnene kunne ikke vente på å få gjort jobben sin.

Litt sørlandsferie ble det sannelig også.

For en nordlending kjemisk rensa for insekts- slange- og eddekoppfobi var det en ny opplevelse å oppholde seg i flåttland. Jeg får åndenød og en akutt trang til å drepe bare ved tanken på de ekle krypene.

Hvitvin i koppen og utsikt ut over buskas og hav er god trøst etter traumatiske flåttopplevelser.

Sommeren har gitt en del strikketid også, her er Misfit Lite strikka i wollmeise på pinner 2,5.

Tidlig i sommer ble Little sister dress strikka av restene etter Cruzidullteppet, og tok turen til Sandnes og Lillecruz.

Disse flotte fyrene hadde reist motsatt vei like før, de kuleste maskemarkørene jeg har sett!  Tusen takk Cruzidull!!!

Sommeren ble avslutta med ei langhelg i Tananger med nærmere 70 andre strikkeentusiaster. En fantastisk opplevelse og vitamininnsprøytning som jeg kan leve lenge på. Jeg kjøpte riktignok ikke mer enn et par koner med garn som er nødvendig til et av vinterens planlagte prosjekt, skal heller la meg inspirere av det jeg allerede har i hus.

Det viste seg forresten at jeg hadde blindpassasjerer med meg til Tananger. Disse to hadde lurt seg oppi strikkekurven min og dukka opp da et aldri så lite glass rødvin kom på bordet lørdagskvelden. Tror det var polposen og knaskerøttene som lokka, men de så passe forskremte ut da de skjønte hvor de hadde havna…

På plass.

Når jeg sitter i sofaen min og ser mot høyre så ser jeg dette:

Når jeg sitter i sofaen min og ser mot venstre så ser jeg dette:

Jepp, begge teppene er helt ferdige og har funnet hver sin plass i sofaen, der de kan ligge og beundre hverandre. Jeg er superfornøyd, men har sverger dyrt og hellig at det ikke blir flere!  Bare se hvor mange tråder som er festet på ca 1/4 av det ene teppet(og da var alle trådene utenom kanttråden på lappene festa og klipt bort på forhånd):

For en trådfestevegrer som meg er dette bortimot traumatisk.

Noe annet som er ferdig er The Boy hat som er januarlua i luealongen på Hobbyboden. Den er strikka flere ganger i Rowan Summer Tweed. Første gang ble den for vid, andre gang ble den for kort og denne gangen er den ørlite for lang. Den er til vurdering – kan den brukes som den er eller må jeg rekker opp fire omganger og felle på nytt? Akkurat nå er den hvertfall ferdig.

Det er klin umulig å ta et bilde der  fellinga kommer tydelig fram, strukturen og fargen i garnet spiser opp alt som heter kontrast.

Januarsokkene i sokkealongen er derimot ikke ferdige, men de er i det minste påbegynt og kommer til å være ferdige lenge før januar er omme. Jeg strikker dem i en miks av Regia og Opalrester, og det peneste jeg kan si om fargesammensettinga er at den er interessant.

Dette ser jeg på vei fra jobb hver dag…

Tidenes lengste opphørssalg?

I går kveld spilte Altmuligmannen for meg *smelt*

Endelig!

Babislappene er samla til ett lappetepperike og alle levde lykkelig alle sine dager!

…hvertfall når jeg er ferdig med å hekle ca 12 meter staver rundt kanten…

Jeg har såvidt begynt på januarlua i en luealong jeg har meldt meg på. Til tross for at jeg aldri bruker luer og husstandens andre medlemmer bare unntaksvis bruker luer skal jeg altså strikke minst 12 luer i løpet av 2009. Så hvis gavemottakende familie og venner er innom – gi meg et hint hvis du ser ei lue du ønsker deg til bursdag/jul!

Dette er altså andre forsøk på januarlue. Altmuligmannen skal få den siden den strikkes av restene etter genseren hans, men på første forsøk ble den dessverre minst tre nummer for stor. Jaja, Rowan Summer Tweed er skikkelig vondt å strikke av,  på denne måten er jeg sikker på at jeg husker at jeg ikke skal kjøpe det flere ganger. De ferdige plaggene er myke og gode, men det er hardt å strikke med.

Vi skal snart pusse opp kjøkkenet vårt (jada, jeg vet at vi flytta fordi vi ikke orka mer rehabilitering – dette er oppussing, ikke rehabilitering). Nå har vi sannsynligvis bestemt oss for flisene vi skal ha over benken (benkeplate i rustfritt stål) . Flisene blir en kombinasjon av røde glassflis og stålfliser, og på veggen over flisene tenker vi å ha mønstret tapet. De røde flisene består av klart glass med farge på baksiden. Det gir dem en flott dybde. De er forøvrig ikke rutete, det bare ser sånn ut på bildet.

Juletulipaner – fascinerende forfall.

Årets første dag.

Fjoråret ble avslutta med verdens beste suppe, Tom Kha Gai, og tradisjonelt fyrverkeri.

Nå er 2009 i gang og jeg har blitt lurt til å gå gjennom garnet mitt og finne ut hvor mye jeg egentlig har. Kjedelige greier, nå kommer jeg ikke til å ha samvittighet til å kjøpe et eneste nøste før jeg nærmer meg 60!!!

Hvor mye jeg har? Mindre enn egenvekta mi i det minste…

Det går framover med Babis, men hjelpes så lei jeg er av å hekle sammen lappene. Uansett hvor mye jeg blokker så er og blir denne for liten, så det er bare å fortsette. og fortsette og fortsette og fortsette

Før du går igjen – jeg ønsker deg et godt og kreativt nytt år!

Årets siste dag.

Så har nyttårsfreden senka seg over heimen etter ei relativt livlig jul. Med 14 gjester fordelt på ca 40 overnattingsdøgn i løpet av 10 dager har det blitt mye matlaging og taxivirksomhet. Sengetøyet har ikke nådd innom skapet på sin ferd mellom senger, vaskemaskin og tørketrommel. Men nå er alle borte, bare noen spredte hybelkaniner, kakesmuler og nøtteskall vitner om aktiviteten som var her nylig.

Innimellom ble det sannelig litt fiberaktivitet. Mor mi hadde ikke med nok strikking, så hun har produsert masse gardinlenkeledd til meg. Nå venter jeg bare på at garnet skal komme på januarsalg så jeg kan få gjort gardinene ferdig.

Norosokkene er ferdig strikka og ferdig trådfesta (det er ikke alltid jeg samler opp en haug før jeg skrider til verket. Nydelig garn og nydelige farger, men har mine tvil angående slitestyrken. Syns garnet er litt for lett å slite over. Vi får se hvordan det går, om de blir søndagssokker.

Med en sterk følelse av at jeg gjentar meg selv har jeg funnet frem lappene til Babisteppet og er i gang med å montere det. Er snart ferdig med 16 av 207 lapper. Jeg vet at jeg kommer til å være superfornøyd når det er ferdig, men akkurat nå er det like festlig som å gå i motbakke med bakglatte ski og snø nedover nakken og inn i skoene og sokkene rundt ankelen.

Litt restegarn har jeg også brukt. Degusene våre liker å ha noe over seg så senga blir som ei hule, men hamstervatt tråkker de ned i løpet av kort tid. Derfor ble noen vinveskerester omgjort til degussengetrekk. De gnager det nok i stykker etterhvert, men det tar ikke mange timene å hekle ihop et nytt.

Før senga med nytt sengetøy ble satt inn tørka jeg litt av sengehylla med kjøkkenpapir. En av de små har tatt jobb som papirarbeider, alt av papir skal helst en runde eller ti rundt i buret før det legges inn i senga, hentes ut igjen et par ganger, og til slutt deles opp og brukes som madrass. Når jeg tørker bort rusk og rask kommer hun ilende for å hjelpe, og før jeg er ferdig har gjerne halve papirdotten forsvunnet.

Nye ting må undersøkes nøye. her blir det nye trekket inspisert og godkjent.

Takk for besøket og velkommen igjen i 2009!

Vi har itte børi ved

Men ellers er vel det meste klart tror jeg.

Til tross for et par uker med utsettelseavdetkjedelige-lysstøping(42 kubbelys totalt) ser det ut for at vi har kommet sånn noenlunde i havn.

Deler av den forhatte høyt elskede thujaen har fått nytt liv som julekrans siden den gamle holdt seg godt skjult helt til den nye var spikra opp. Det er mulig den gamle er lei av å henge ute i regn og vind, nå får den midlertidig asyl på kjøkkenveggen.

Sviblene har inntatt sine vante, merkelige posisjoner.

På peishylla prøver en engel å engle seg innpå en noe mutt type.

Den fiberoptiske nissen min har funnet seg godt til rette og blinker for seg selv og oss som er til stede.

Under granittklumpen ligger nykokt lammerull i press.

Bordet er ferdig dekka og klart for storinnrykk, bare 15 timer igjen til maten er klar. Vi har riktignok ei lita potetkrise i heimen. Enkelte må ha poteter som er skrelt før koking for at det skal bli jul, enkelte andre må ha poteter som skrelles rett før de settes på bordet. Vi får sove på saken og finne ei løsning i morra. Enten blir det poteter av begge varianter så alle enkelter får den tradisjonelle middagen, eller så må enkelte prøve å venne seg til tanken på å prøve enkelte andres variant. Enkelt skal det sannelig ikke være!

Selv julekjolen er ferdig med alle tråder festa og knapper på plass.

Ellers er 3 av de fjorten overnattingsgjestene vi skal ha i løpet av en tidagersperiode unnagjort, bare 27 gjestedøgn igjen før jula er over…

Så da gjenstår det bare å la julefreden senke seg og nyte fridagene i godt selskap. Ei riktig god jul ønskes deg som måtte legge veien innom her i jula!

Det var en mørk og stormfull natt…

… eller Historien om da jeg fikk altmuligmannen ut på glattisen!

Det var forresten ikke ei stormfull natt, men den var i det minste mørk. Dessuten var jeg den første som havna på glattisen.

En kveld nå nylig var jeg på strikkekafe på to damer. Siden det hadde vært regn etterfulgt av frost var jeg i utgangspunktet litt skeptisk til å ta bilen ut siden vi har en oppkjørsel som er temmelig håpløs når den er islagt. Det så ikke så ille ut likevel da jeg dro, og et par bremsetester overbeviste meg om at dette ikke var noe problem, her skulle det gå uproblematisk oppover igjen også.

Etter noen timer blant garn og strikkedamer var det på tide å vende hjulene hjemover. Annevenns avskjedsord til meg var ‘kjør forsiktig, hold deg til de salta veiene!’ Joda, greit nok det, jeg kjørte på salta veier og hadde ingen problemer.

Jeg runda naboens hekk i fin fart, og durte opp veien som ikke var særlig glatt da jeg kjørte nedover. Etterhvert som jeg nærmer meg toppen på bakken blir isen bare blankere og blankere, og med et fint vannlag på toppen. Festet som var der da jeg kjørte var som polert vekk.

En meter før jeg var i trygghet gikk det som det måtte gå. Dekkene mista alt som het grep, bilen sto stille et lite øyeblikk bare for å lure meg til å tro at dette kanskje gikk bra likevel, før den starta på returen. Når en bil seiler ukontrollert avgårde og man ikke aner hvordan det kommer til å ende går tiden utrolig fort og sakte samtidig. Det kjennes ut som om bilen beveger seg i en evighet og det er ikke få tanker som surrer rundt i en krøll i hjernen. Samtidig går det så fort at man ikke får gjort stort – like greit siden det egentlig ikke er noe å gjøre annet enn å låse hjulene og håpe de får feste på et eller annet før bilen velter ned i naboens hage.

Hjulene fikk faktisk feste, da da havna utafor veien og ut på jordkanten mot den før omtalte naboens hage. Så der satt jeg da. Det var fremdeles en mørk men ikke stormfull natt så jeg kunne ikke se hvor bilen var i forhold til omgivelsene, jeg kjente bare at den var for skeiv til å stå med alle hjulene på veien. Høyrefoten var låst på bremsa, ikke snakk om å slippe den i tilfelle bilen havna enda mer ut i geografien. Det var heldigvis lys på i heimen så altmuligmannen hadde i det minste ikke lagt seg, men var han våken, og ville jeg klare å tilkalle han? Det hender han sovner i stresslessen og da er han ikke alltid like lett å vekke. Mobilen lå selvfølgelig i veska bak i bilen. Vel har jeg lange armer, men de var en meter for korte til å få tak i telefonen. Så med fare for å vekke alt av naboer og skolebarn i nabolaget la jeg meg på fløyta. Jeg tuta som om jeg skulle forsere en firefeltsvei i Katmandu (tro meg, der tutes det seriøst).

Etter nok en evighet som varte i minst ti sekunder ser jeg altmuligmannen i vinduet. Jeg er ofte glad for å se han, men det er ikke mye som hjelper mer på gjensynsgleden som å sitte fastlåst i en bil på glattisen.

Han kommer selvfølgelig ilende for å hjelpe jomfruen i nød, og omtrent der bilen mista alt veigrep mister også ridderen på den hvite hesten grepet på underlaget. Det var i grunnen bra at han ikke hadde den hvite hesten forresten, det kunne gått riktig ille for den stakkars hesten, som forøvrig ikke har noe i historia mi å gjøre så jeg vet i grunnen ikke helt hvor den kom fra. Uansett, helten kommer seilende rett mot bilen, fortere og fortere. Hadde han fortsatt i samme spor og med økende fart hadde han garantert gitt bilen det lille ekstra som skulle til for å ta knekken på naboens gjerde og sannsynligvis seg selv(bilen altså) samtidig. Snarrådig som han(helten) er setter han seg ned og prøver å bremse og endre kurs samtidig. Han er faktisk dyktigere i så måte enn jeg og bilen var, så han klarer å seile forbi ved siden av bilen. Siden det er en viss fare for at det kan komme til å gjøre vondt sier han for sikkerhets skyld auauau under hele seilturen. Alt blir mer dramatisk med det rette lydsporet må vite. Et øyeblikk trodde jeg han bare skulle fortsette videre, men han fikk hekta foten inn bak hjulet og stoppa før han forsvant nedover bakken.

Det er nesten så jeg håper noen av naboene fikk med seg intermezzoet, det må ha vært et syn.

Vel, historia endte heldigvis bra. Etter en inspeksjonstur rundt bilen mente helten at jeg kunne prøve å la den stå på brekket, noe min etterhvert krampaktige høyrefot satt pris på, men aldri har jeg vel sluppet bremsepedalen så sakte ut. Etter noen stolprete turer fram og tilbake mellom bilen og strøsandkassa som sto fem fryktelig glatte meter unna mente helten han kunne prøve å få bilen opp fra grøfta og inn på isen igjen. Han klarte det, tidvis med langt fra fire hjul på bakken og med meg som beundrende tilskuer.

Både glattisbilen og den andre endte med å måtte oppholde seg på en parkeringsplass nedi veien til det var mindre glatt, og denne fruen kommer ikke til å kjøre opp veien uten å forsikre seg om at det er feste flere ganger!