Hvor blir dagene av?

Jeg syns nettopp jeg skrev den forrige bloggposten, men det har gått flere uker jo! Jeg har blogga en hel del, men det var visst bare inne i hodet mitt og siden mine besøkende tydeligvis er dårlig på tankelesing blir det sannelig ikke mange oppmuntrende kommentarer av sånt. Er det bare jeg som driver med innihjernenblogging? Jeg har både overskrifter, tekst og bilder som er bortimot geniale til tider!

Sia sist har jeg fått lov til å strikke noe til en viktig person i livet mitt, en person som ikke har voldsom sans for det jeg produserer hvis det er hun som er mottaker. Jeg får ofte høre at det jeg lager er fint, noen ganger at det sikkert er helt greit, men det er aldri så fint at hun bare må ha det selv til tross for stadige tilbud. For et par dager kom faktisk arvingen min helt av seg selv og spurte om jeg kunne strikke ei lue til henne!!!

Denne måtte være svart og så enkel og uten fiksfakserier som overhodet mulig. Uansett – jeg er lykkelig, jeg fikk lov å strikke til henne!!!

Lua er strikka i Ebaygarn, masse kasjmir og resten merino. Mykt og deilig å strikke med, og forhåpentligvis god å ha på. Mønsteret er egenkomponert.

Når jeg nå først er inne på strikking: Springshawlsurprice skal få leve videre med feilene sine.

Feilene er på bildet over, men siden det er godt sammenkrølla vises de ikke så godt.

Jeg er temmelig lei av hele prosjektet. Feilene får ta en stor del av skylda, jeg liker ikke å lage noe som er så feilbefengt. Dessuten tar det mye tid, 12 uker med ganske mange timer hver uke blir rett og slett litt kjedelig i lengden. På bildet er jeg over halvveis på clue 8. Sjalet ser heldigvis ut for å bli fint, så jeg ser ikke bort fra at det blir mer lystbetont når jeg nærmer meg slutten.

Elbilen vi kjøpte i høst har ikke mange elektroniske finesser og lure duppeditter, men den har noe jeg stadig får glede av på vei fra jobb. Altmuligmannen plukker meg opp i sentrum og slipper meg av der jeg parkerer for å ta buss til jobb. Vanligvis kjører han buddyen og da bruker jeg denne:

Tenk at designeren har vært så genial og lage en strikkekurv på passasjersia!

Det er tulipantid igjen, se de flotte eksemplarene vi har hatt i hus i det siste:

Reklamer

Så var det over.

Fredag overleverte vi huset til de nye eierne, og er dermed de lykkelige eiere av kun ett hus – og noen millioner mindre i lån.

Det var en rar dag. Det er godt å endelig komme i mål med en prosess som har pågått siden midten av juli og har inneholdt rehabilitering av bad, oppussing av trapper, ganger og inngangsparti, omgjøring av et hus som tildels var en (overfylt) byggeplass til et salgsobjekt som kunne tiltrekke seg potensielle kjøpere, visning etter visning, krigstyper i avisene som kunne fortelle oss om stadig fallende boligpriser, meldinger fra meglern om at markedet ikke ville gå høyt nok i pris.

Flytting til den nye boligen med så få møbler som mulig fordi huset måtte se bebodd ut på visningene, mange tanker og bekymringer for hvordan det skulle gå – helt til kjøperen vår endelig dukka opp og var villig til å gi oss en pris vi kunne leve med.

Så fulgte uker med full jobb i ukene og intens flytte- og vaskevirksomhet i helgene. Det ene huset ble tommere og renere mens det andre ble stadig mer kaotisk og hybelkaninene fikk husere fritt.

Og nå er det altså over. Nøkler er overlevert, kjøper var fornøyd med vaskejobben, de siste bildene er tatt og vi kan konsentrere oss om å flytte ordentlig inn i hjemmet vårt.

Det er en lettelse, men også bittelitt vemodig. I huset vi solgte har jeg opplevd høye topper og dype daler. Bryllup, konfirmasjon, den første jula etter å ha mistet verdens fineste svigerfar. Vi jobba i perioder nesten helsa av oss for å gjøre et utslitt gammelt hus til noe det gikk an å leve godt i. Og nå er stafettpinnen levert videre. Vi har flytta fra et spennende hus med mye sjel og gjenstående arbeid til et nyere hus der vi kan leve et helt normalt liv.

Nå er det godt å se framover!

Jeg har ikke glemt at dette hovedsaklig skulle være en strikkeblogg. Her er omsider butlergenseren ferdig, og altmuligmannen har brukt den masse allerede.

Springshawlsurprice går framover, men har bydd på en del utfordringer underveis. Jeg satt og strikka friskt her en kveld da jeg plutselig oppdaga at ei maske hadde lurt seg unna i en ‘strikk tre sammen’-seanse noen rader ned. Jeg plukka opp maskene på pinner før jeg tok bilde, ville ikke ha mer rakning!

Jeg klarte heldigvis å få orden på katastrofen, det hadde skjedd på et forholdsvis greit sted i mønsteret.

Så oppdager jeg at jeg har klart å strikke feil to steder for et par uker siden. Det er feil som kommer til å vises godt når sjalet blokkes, men som vil forsvinne mer i bruk. Tanken på å rekke opp tre ukers strikking og gjøre det om igjen er ganske enkelt uaktuell. Så da står valget mellom å kaste inn håndkleet og rekke opp hele greia og trekke meg fra alongen – eller å strikke videre og gi blaffen i feilene.

Det sitter langt inne å godta feilene, men kanskje jeg skal gjøre det for en gangs skyld? Ikke være den superflinke som må ha alt rett og være best i klassen?