Borte bra, men sannelig litt godt å komme hjem også.

august 31, 2008

Så var ei uke i Hellas allerede brukt opp. I år som i fjor dro vi til Giorgoupolis(uttales sånn ca jårjopolis etter hva jeg klarte å plukke opp) på Kreta, en fredelig liten fiskerlandsby. Ei uke med god mat, god drikke, fin tempertaur i vann og på land – et herlig liv.

Akkurat nå har jeg mange små ferieinntrykk i hodet mitt, så jeg lar dem bare slippe ut litt sånn hulter til bulter:

Cleaning lady som ikke er helt som alle andre kan klare å gjøre utrolig lite rent på hotellrom, og sørga for utrolig lite privatliv på morran når hun presterer å stikke hodet inn allerede fra kl 8 uten å banke på altfor mye først. Selv om jeg ikke er ekstremt sjenert syns jeg ikke det er så festlig når et fremmed menneske stimer rett inn mens jeg står der i nettoen og ifører meg solkrem. Neste ferie legger vi ikke noen tips til cleaning ladyen før siste dagen, så slipper vi kanskje den slags iver tidlig på morran!?! Karen på bildet over var klistra på veggen vår, en skjebne han delte med en del andre – veggene var temmelig flekkete.

Middelaldrende dansker på seriøs promilleferie klarer fint å komme til et nivå der det eneste de selv og andre forstår er ‘vesssiiiiirdo?’, og det kan være fryktelig vanskelig å treffe vannet selv om stranda er et par kilometer lang.

Kjøkkenpapir er tydeligvis et greit materiale til å isolere strømledninger med.

Når man har funnet byens beste taverna er det bare tull å spise andre steder. Så hvis du noen gang drar på ferie til G må d legge turen innom Babis taverna, de har fantastisk god mat. Hvis du bestiller snegler er det lurt å ha med en Clover softtouch nr 3, det var ikke lett å lirke dem ut med kniv og gaffel.

Yoghurt med timianhonning er akkurat like godt som i fjor.

Grekere er flinke til mye, men cocktails har et helt klart forbedringpotensiale. Mojito MÅ ha mer enn ett mynteblad for å få rette smaken.

Når passasjerer til fire forskjellige fly må vente i samme avgangshall blir det fullt, trangt og varmt. Det hadde kanskje gått litt fortere å fylle flyene hvis avgangene ble ropt opp over callinganlegget. Selv om personalet ved gaten var ansatt etter stemmevolumaudition klarte de ikke å rope så høyt at alle på flyplassen hørte dem.

Grunnen til at Clovern var med på tur er forresten at jeg hadde noen lapper igjen før jeg har nok til babette nr 2(heretter døpt om til Babis). Det er fremdeles flere lapper å hekle, selv om jeg har hatt fri hele uka har ikke heklelyste vært påtrengende. Så nå er strikkelysta på topp, armene har fått hvile, og jeg er klar for neste runde i SKP2008. Mønsteret legges ut kl 14 i morra, og da skal jeg sitte klar med printer og nypussa pinner.

Advertisements

Et dryss av oppmerksomhet.

august 23, 2008

Det har ramla inn masse oppmerksomhet i form av awards i det siste, fra Tutten, Lise, Anne Ruth og Merete Veian. Jeg setter enorm pris på hver og en av disse og har tenkt å komme tilbake til dem om noen dager. Akkurat nå er det andre ting (bare positive) som gjør at jeg har minimalt med tid til tastaturet de nærmeste dagene.

Før jeg har min lille bloggtørke i noen dager har jeg lyst til å presentere hanen Nøste for dere, vi hilste på han på Nordnorgesturen vår.

Han er en relativt psycho utgave av arten, og har allerede slitt ut de seks hønene sine så han lever et relativt ensomt haneliv. Jeg vet ikke hva navnet Nøste gjør med en hanes stolthet, men det er kanskje med på å bidra til at han ikke er helt i vater? Han stilte en gang opp i en galekonkurranse under navnet Elvis av Straumen, men til tross for navnebyttet kom han ikke med et pip til tross for at han vet å gjøre seg hørt på hjemmebane. Uansett – han er fantastisk flott å se på.


De nære ting.

august 22, 2008

Jeg har hatt hodet mitt fullt av tanker det siste døgnet. I går var jeg i bisettelsen til en mann som døde av kreft dagen etter at han fylte femti.

Han var ikke en nær venn av meg. Han var kollega/venn av altmuligmannen og vi traff ofte han og kjiket hans på byen, koselige og varme mennesker som det alltid var kos å slå av en prat en halvliters tid med. Nå er han borte, og hun er alene igjen. Fem år var alt de fikk sammen.

Bisettelsen var så fin. Dattera hans holdt talen hun hadde skrevet til 50-årsdagen som skulle feires i disse dager, og presten kjente han og var både nær og personlig. Den røde tråden i bisettelsen var kjærlighet og det å leve livet mens man har det. Kanskje ikke alltid like A4, men intenst og tilstede. I løpet av seremonien var det både gråt og latter, og jeg måtte flere ganger holde igjen for ikke å klappe.

Jeg finner ikke så lett de rette ordene i kveld, men har hatt hodet så fullt av tanker at jeg må prøve å få noe ut likevel.

I hverdagen er det så mye som konkurrerer om oppmerksomhet, og så mange små og store frustrasjoner at det aller viktigste har lett for å bli litt borte blant alt det andre. Det er selvfølgelig opp til enhver å definere hva som er viktig, men for meg trår det stadig tydeligere fram at det viktigste av alt er de nære og små tingene. Arvingen som ser ut for å være over den verste tenåringsdårlighumørfasen gjør meg glad når hun kan snakke med meg og smile til meg igjen. Altmuligmannen gjør meg glad på mange måter uten at jeg skal gå inn på detaljer… Da vi kjørte nordover i ferien ble hjertet mitt større og smilet breiere for hvert mil vi la bak oss på vei mot ‘hjem’. De gode, gamle unge vennene jeg fikk vært sammen med nordpå. Familien min som kan være så rar men likevel så god.

Jeg har ingen konklusjoner og kloke ord å komme med, vet bare at tankene er inne i et godt spor og skal få fritt spillerom framover.

En litt pussig ting fra seremonien i går – Da svigerfar døde brått for noen år sia ble «Men går jag över ängarna» spilt i begravelsen. Siden da har tårene mine begynt å renne hver gang jeg har hørt den. I går ble den spilt helt til slutt, og før jeg hadde registrert hva slags melodi det var hadde underbevisstheten min registrert det og tårekanalene stilt på flom. Det er en nydelig sang som blir brukt i flere sammenhenger, og det begynner nesten å bli litt slitsomt å ha en sånn gråteknapp. Hvis du lurer på hvordan den er kan du høre den her.

En liten oppfordring til slutt – vær glad i deg selv og dine, livet er for kort til å kaste bort på uvesentligheter.

Truls – skulle ønske du hadde vunnet kampen!


Forsiktig fortsettelse.

august 20, 2008

Babette blir stadig mer sammensatt. Det er bare 9 lapper om å gjøre før jeg er ferdig med å montere det opprinnelige teppet. Siden jeg valgte en garn/heklekrokkombinasjon som førte til at teppet måtte bygges på har jeg selvfølgelig maaaaange lapper før teppet kan finne plassen sin i sofaen.

Her er det som er ferdig:

Dette er fremdeles knappenåla fast i et gammelt laken og venter tålmodig på tur:

Jeg har helt glemt å vise bildene av Mystic Meadowssjalet etter at det ble blokka. Kanskje på tide å dra dem frem fra glemselen?

Syns det endte opp akkurat passe stort.


Forsiktig start.

august 19, 2008

Jeg sliter med å komme i gang med blogging etter ferien, jeg har altfor mange bilder på disken og opplevelser i hodet.

Så derfor får jeg heller starte litt forsiktig med å vise fram et pussig fenomen på himmelen nå i kveld. Det var i ferd med å mørkne ute, og jeg kunne ikke se solstråler eller regn noen steder.

Likevel var denne regnbuen like utafor stuevinduet mitt, på en rosa himmel så den var aldeles merkelig i fargene sine.

Jeg kommer sterkere tilbake… snart… kanskje!


Må man så må man.

august 1, 2008

Jeg skulle ikke begynne å montere Babette enda, siden vi drar på ferie i kveld (og det er fremdeles noen som skal bo hos oss og verge garnlageret med livet om nødvendig). Men så var det 207 lapper som lå på armlenet til sofaen og mumla til meg. De ble mer og mer høyrøsta og til slutt umulig å overhøre.

Så nå er lappene pusla ut på et gammelt laken og festa med knappenåler. Syns fargefordelinga ble bra, og med passe mye ensfarga innimellom.

Jeg har valgt å hekle lappene sammen med fastmasker fra baksia, det blir finest selv om det tar tid og blir mange tråder å feste etterhvert. Alle trådene på lappene har jeg hekla inn etterhvert, men det tar sannelig tid å klippe dem bort. Så er det bare 204 lapper igjen å montere… på dette teppet…

Squashen som har vært omtalt her inne ved et par anledninger tidligere har gitt sin første avling, bare se:

De to små vennene som flytta inn hos oss i går ser ut for å trives hos oss. Fluffy har gått inn i adoptivmorsrollen med hele seg og holder et svare liv hver gang vi er i nærheten. Hun høres ut som ei hissig skjære og ungene gjemmer seg lydig i en krok og venter på at det skumle skal bli borte. Satser på at det roer seg ned etterhvert, for det er litt slitsomt å få så mye kjeft.