Total galskap

1.mars fikk jeg beskjed fra Kiwa om å sende en mail og melde meg på Sock Madness 3(SM), og lydig som jeg er ble mailen sendt. SM går kort fortalt ut på at 200 deltakere fordelt på fire grupper begynner å strikke sokker i første runde, og når syvende runde er over er det kun en strikker igjen som vinner hele greia. Jeg regna med temmelig skarp konkurranse, og prøvde å fortelle meg selv at hvis jeg klarte å henge med gjennom halve løpet så burde jeg være fornøyd.

19.mars kom første mønster, Tropical Mer-tini. Et greit mønster å strikke, og det gikk unna på et par dager. Til tross for at det viste seg at Kiwa og jeg hadde havna i ei gruppe med ekstremt kjappe strikkere gikk vi begge videre uten problemer sammen med 38 andre i gruppa.

Neste runde starta 4.april, og denne gangen var det Tokena som skulle produseres. Et mønster jeg selv syns gikk tregt unna, men sannelig ble sokkene ferdige  etter et par dager likevel. Et lite snev av konkurranseinstinkt begynte å ulme og siden Kiwa strikker ganske så mye fortere enn meg inspirerte hun meg til å gi litt ekstra. 20 fra hver gruppe gikk videre.

Runde 3 kom allerede 20.april og siden bare 12 fra hver gruppe skulle gjennom nåløyet kjente nok både Kiwa og jeg at her måtte vi gi det vi kunne for å henge med. Fint mønster (Talia’s wings) og herlig garn bidro til at sokkene var ferdige allerede 21.april og vi surfa inn til neste runde.

Runde 4 kom 30.april og gikk med Lucky Diamond. Kiwa og jeg strikka som noen helter og var blant de 8 som kvalifiserte seg. Fine sokker, men med et hav av perlestrikk!

Det går stadig fortere i svingene og 12.mai kom Dimpled Diamonds susende inn i mailboksen min. Kiwa ble forstyrra av livet utenom Madnessen og valgte å ikke prøve å fullføre runden. Konkurranseinstinktet mitt hadde vokst fra små glør til god grillvarme så bortsett fra 4-5 timers søvn gikk det i ett til sokkene var ferdige og jeg var blant de fire semifinalistene i gruppa vår. Å strikke uten Kiwa var derimot ikke noe kjekt, så mye av madnessmoroa var borte.

Semifinalemønsteret skulle komme 22.mai mellom to og seks på morran. Siden én eneste fra gruppa skulle gå videre til finalen var det bare å gi absolutt alt. Jeg sto opp klokka fire og holdt det gående mer eller mindre uten pauser til sokkene var ferdige 22 timer seinere. Siden jeg strikka helt alene ba jeg om hjelp på Uformeltforumet, og for ei hjelp! Det ble dikta sanger og heiarop over en lav sko, og med all støtten fikk jeg masse energi og strikka fortere enn jeg selv trodde var mulig. Altmuligmannen fylte på med kaffe, og Tittei og Kiwa holdt meg oppdatert på msn. Da jeg omsider kunne maske sammen siste tåa var jeg så sliten og gira at fingrene gikk som kastanjetter, det var ikke lett å treffe maskene med nåla! Men det gikk, så jeg fikk tredd på meg Fire on the mountain, knipsa og lagt dem ut i tide til å dra i land finaleplassen!!!

Bare å komme til finalen var en kjempeseier! Men har man konkurranseinstinkt så gir man seg jo ikke der! Denne gangen ble også gjengen på Uformelt innkalt som heiagjeng. I tillegg bidro Kiwa med å følge med på hva som skjedde med de andre finalistene. Altmuligmannen ordna kaffe, men Tittei var den som virkelig sørge for at jeg fikk See you later ferdig så fort som fysisk mulig. Hun kom på besøk utpå kvelden, og satt sammen med meg til klokka seks neste morra. HUn sørga for at jeg fikk i meg mat og drikke, og med hjelp fra Ullbert holdt hun meg våken nok til at pinnene hadde maksfart denne gangen også. Det var et relativt styrete mønster med løkker som skulle holdes av binders som i tillegg skulle snurres i hverandre både hit og dit.

22 timer etter at mønsteret kom kunne jeg dra på meg et par ferdige sokker og legge ut bildet som viste at jeg var den aller første som fullførte finalesokkene!

Det har vært kjempegøy å være med i madnessen, og gjennom spesielt de to siste rundene bar konkurransen navnet sitt med rette. Å vinne hele greia var en utrolig spesiell følelse. Overtrøtt og med kroppen full av kaffe og adrenalin ble det faktisk ganske sterkt. Det føltes nesten som om jeg sto der med tiara og miss madnessbanner på skrå over brystet og skulle hulke takk til alle som hadde hjulpet meg dit…

Neste år håper jeg påmeldinga er full før jeg sender mail – for dette bør jeg ikke gjøre flere ganger!

Bildene er forresten de samme som ble lagt inn underveis i konkurransen. Når man prøver å berge plassen sin videre har man ikke tid til å finne spennende bakgrunner og ta lekre bilder. Det er bare å dra på sokkene og knipse så fort som kameraet tillater.