Det var en mørk og stormfull natt…

… eller Historien om da jeg fikk altmuligmannen ut på glattisen!

2008_121400332

Det var forresten ikke ei stormfull natt, men den var i det minste mørk. Dessuten var jeg den første som havna på glattisen.

En kveld nå nylig var jeg på strikkekafe på to damer. Siden det hadde vært regn etterfulgt av frost var jeg i utgangspunktet litt skeptisk til å ta bilen ut siden vi har en oppkjørsel som er temmelig håpløs når den er islagt. Det så ikke så ille ut likevel da jeg dro, og et par bremsetester overbeviste meg om at dette ikke var noe problem, her skulle det gå uproblematisk oppover igjen også.

Etter noen timer blant garn og strikkedamer var det på tide å vende hjulene hjemover. Annevenns avskjedsord til meg var ‘kjør forsiktig, hold deg til de salta veiene!’ Joda, greit nok det, jeg kjørte på salta veier og hadde ingen problemer.

Jeg runda naboens hekk i fin fart, og durte opp veien som ikke var særlig glatt da jeg kjørte nedover. Etterhvert som jeg nærmer meg toppen på bakken blir isen bare blankere og blankere, og med et fint vannlag på toppen. Festet som var der da jeg kjørte var som polert vekk.

En meter før jeg var i trygghet gikk det som det måtte gå. Dekkene mista alt som het grep, bilen sto stille et lite øyeblikk bare for å lure meg til å tro at dette kanskje gikk bra likevel, før den starta på returen. Når en bil seiler ukontrollert avgårde og man ikke aner hvordan det kommer til å ende går tiden utrolig fort og sakte samtidig. Det kjennes ut som om bilen beveger seg i en evighet og det er ikke få tanker som surrer rundt i en krøll i hjernen. Samtidig går det så fort at man ikke får gjort stort – like greit siden det egentlig ikke er noe å gjøre annet enn å låse hjulene og håpe de får feste på et eller annet før bilen velter ned i naboens hage.

Hjulene fikk faktisk feste, da da havna utafor veien og ut på jordkanten mot den før omtalte naboens hage. Så der satt jeg da. Det var fremdeles en mørk men ikke stormfull natt så jeg kunne ikke se hvor bilen var i forhold til omgivelsene, jeg kjente bare at den var for skeiv til å stå med alle hjulene på veien. Høyrefoten var låst på bremsa, ikke snakk om å slippe den i tilfelle bilen havna enda mer ut i geografien. Det var heldigvis lys på i heimen så altmuligmannen hadde i det minste ikke lagt seg, men var han våken, og ville jeg klare å tilkalle han? Det hender han sovner i stresslessen og da er han ikke alltid like lett å vekke. Mobilen lå selvfølgelig i veska bak i bilen. Vel har jeg lange armer, men de var en meter for korte til å få tak i telefonen. Så med fare for å vekke alt av naboer og skolebarn i nabolaget la jeg meg på fløyta. Jeg tuta som om jeg skulle forsere en firefeltsvei i Katmandu (tro meg, der tutes det seriøst).

Etter nok en evighet som varte i minst ti sekunder ser jeg altmuligmannen i vinduet. Jeg er ofte glad for å se han, men det er ikke mye som hjelper mer på gjensynsgleden som å sitte fastlåst i en bil på glattisen.

Han kommer selvfølgelig ilende for å hjelpe jomfruen i nød, og omtrent der bilen mista alt veigrep mister også ridderen på den hvite hesten grepet på underlaget. Det var i grunnen bra at han ikke hadde den hvite hesten forresten, det kunne gått riktig ille for den stakkars hesten, som forøvrig ikke har noe i historia mi å gjøre så jeg vet i grunnen ikke helt hvor den kom fra. Uansett, helten kommer seilende rett mot bilen, fortere og fortere. Hadde han fortsatt i samme spor og med økende fart hadde han garantert gitt bilen det lille ekstra som skulle til for å ta knekken på naboens gjerde og sannsynligvis seg selv(bilen altså) samtidig. Snarrådig som han(helten) er setter han seg ned og prøver å bremse og endre kurs samtidig. Han er faktisk dyktigere i så måte enn jeg og bilen var, så han klarer å seile forbi ved siden av bilen. Siden det er en viss fare for at det kan komme til å gjøre vondt sier han for sikkerhets skyld auauau under hele seilturen. Alt blir mer dramatisk med det rette lydsporet må vite. Et øyeblikk trodde jeg han bare skulle fortsette videre, men han fikk hekta foten inn bak hjulet og stoppa før han forsvant nedover bakken.

Det er nesten så jeg håper noen av naboene fikk med seg intermezzoet, det må ha vært et syn.

Vel, historia endte heldigvis bra. Etter en inspeksjonstur rundt bilen mente helten at jeg kunne prøve å la den stå på brekket, noe min etterhvert krampaktige høyrefot satt pris på, men aldri har jeg vel sluppet bremsepedalen så sakte ut. Etter noen stolprete turer fram og tilbake mellom bilen og strøsandkassa som sto fem fryktelig glatte meter unna mente helten han kunne prøve å få bilen opp fra grøfta og inn på isen igjen. Han klarte det, tidvis med langt fra fire hjul på bakken og med meg som beundrende tilskuer.

Både glattisbilen og den andre endte med å måtte oppholde seg på en parkeringsplass nedi veien til det var mindre glatt, og denne fruen kommer ikke til å kjøre opp veien uten å forsikre seg om at det er feste flere ganger!

8 svar til Det var en mørk og stormfull natt…

  1. vivi sier:

    Oj, det var litt av en historie! Skummel, men godt at det endte bra da! Det må ha vært litt av et syn!

  2. Solveig sier:

    For en spennende historie. Det hadde kanskje vært moro å ha på film? Har tilsvarende føre her, og jeg skal ikke prøve meg på bakken opp til huset.

  3. Cruzidull sier:

    Enhver kvinne trenger en helt! Hils Altmuligmannen og si at dette klarte han bra! (Kanskje dere ønsker dere rattkjelke til jul?)

  4. mimouna sier:

    Du er jo verre enn meg du! Bra du ble reddet av ridderen din da, og at det gikk bra med både tobeinte og firhjulte.

    Jeg har ikke plass til flere blåmerker, så jeg holder meg innendørs i dag. (Opphørssalget er jo slutt uansett, hehe…) Naboen slo seg halvt ihjel utenfor her i går, kjente det nesten i mitt eget halebein da han landet. Au!

    Gå forsiktig!

  5. rigga sier:

    hahaha.. beklager.. egentlig sikkert ikke morsomt. Men så flott du skriver om det, jeg lo en god latter når hesten dukka opp😉 håper på bedre lykke neste gang du tar fart opp da😉 å husk å ha tlf i passasjer setet :o)

  6. Kicki sier:

    Yaiks, kjenner det knyter seg i magen her!! Jeg HATER å kjøre på sånt føre. Godt det gikk bra, og at redningen var våken, ehhh nær🙂

  7. turvid sier:

    Morsomt skrevet – glad det ikke var meg i den bilden….

  8. irenetur sier:

    Ohlala, det var mye action midt på natten. Godt det endte bra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: