Så var det over.

februar 3, 2008

Fredag overleverte vi huset til de nye eierne, og er dermed de lykkelige eiere av kun ett hus – og noen millioner mindre i lån.

Det var en rar dag. Det er godt å endelig komme i mål med en prosess som har pågått siden midten av juli og har inneholdt rehabilitering av bad, oppussing av trapper, ganger og inngangsparti, omgjøring av et hus som tildels var en (overfylt) byggeplass til et salgsobjekt som kunne tiltrekke seg potensielle kjøpere, visning etter visning, krigstyper i avisene som kunne fortelle oss om stadig fallende boligpriser, meldinger fra meglern om at markedet ikke ville gå høyt nok i pris.

Flytting til den nye boligen med så få møbler som mulig fordi huset måtte se bebodd ut på visningene, mange tanker og bekymringer for hvordan det skulle gå – helt til kjøperen vår endelig dukka opp og var villig til å gi oss en pris vi kunne leve med.

Så fulgte uker med full jobb i ukene og intens flytte- og vaskevirksomhet i helgene. Det ene huset ble tommere og renere mens det andre ble stadig mer kaotisk og hybelkaninene fikk husere fritt.

Og nå er det altså over. Nøkler er overlevert, kjøper var fornøyd med vaskejobben, de siste bildene er tatt og vi kan konsentrere oss om å flytte ordentlig inn i hjemmet vårt.

Det er en lettelse, men også bittelitt vemodig. I huset vi solgte har jeg opplevd høye topper og dype daler. Bryllup, konfirmasjon, den første jula etter å ha mistet verdens fineste svigerfar. Vi jobba i perioder nesten helsa av oss for å gjøre et utslitt gammelt hus til noe det gikk an å leve godt i. Og nå er stafettpinnen levert videre. Vi har flytta fra et spennende hus med mye sjel og gjenstående arbeid til et nyere hus der vi kan leve et helt normalt liv.

huset

Nå er det godt å se framover!

Jeg har ikke glemt at dette hovedsaklig skulle være en strikkeblogg. Her er omsider butlergenseren ferdig, og altmuligmannen har brukt den masse allerede.

butler

Springshawlsurprice går framover, men har bydd på en del utfordringer underveis. Jeg satt og strikka friskt her en kveld da jeg plutselig oppdaga at ei maske hadde lurt seg unna i en ‘strikk tre sammen’-seanse noen rader ned. Jeg plukka opp maskene på pinner før jeg tok bilde, ville ikke ha mer rakning!

SSS - rakna

Jeg klarte heldigvis å få orden på katastrofen, det hadde skjedd på et forholdsvis greit sted i mønsteret.

SSS - reparert

Så oppdager jeg at jeg har klart å strikke feil to steder for et par uker siden. Det er feil som kommer til å vises godt når sjalet blokkes, men som vil forsvinne mer i bruk. Tanken på å rekke opp tre ukers strikking og gjøre det om igjen er ganske enkelt uaktuell. Så da står valget mellom å kaste inn håndkleet og rekke opp hele greia og trekke meg fra alongen – eller å strikke videre og gi blaffen i feilene.

Det sitter langt inne å godta feilene, men kanskje jeg skal gjøre det for en gangs skyld? Ikke være den superflinke som må ha alt rett og være best i klassen?